Supermann

Det slår meg stadig kor utruleg kor heldig eg er som har ein kjærast som aldri har lese, eller kva heiter det, «brukt» porno.

Ikkje for det, eg kan likevel samanlikna meg med fine damer på tv, eller på jobben, og tenkja at sånn skulle eg og sett ut. Det er alltid noko å samanlikna seg med om ein er interessert i å koma til kort. Men eg slepp å vera redd for at eg har sex med nokon som eigentleg ser for seg ei dame med ballongpuppar og barbert fitte. Eller at eg utfører noko som er koreografert i ein pornofilm, og så gjer eg det kanskje ikkje heilt bra nok. Eg kan vera oppslukt i puling og det er det, liksom.

Read More

Pornokultur og kompleksitet

Av Ane Aadland, lektor og del av kampanjen Stopp Pornokulturen har en forkortet versjon av dette debattinnlegget på trykk i Dagbladet 11. april 2013. Det er et svar på dette innlegget. 

Aksel Kielland kommenterer kampanjen ”Stopp Pornokulturen” i en kronikk i Dagbladet 4. april. Det er Kvinnegruppa Ottar som har tatt initiativ til kampanjen, etter samarbeid med den amerikanske organisasjonen Stop Porn Culture. Vi har fått offentlige midler for å drive denne kampanjen som har som målsetning å skape en bevissthet rundt pornografien og pornokulturens påvirkning, blant annet gjennom et foredrag med medie- og pornoanalyse som vi holder for bla. organisasjoner og  skoler.

Stopp Pornokulturens Katarina Storalm er sitert med fire setninger i Dagsavisens oppslag om kampanjen (3. april), og på bakgrunn av det som der kommer fram skriver Kielland at det er ”langt mer komplekst enn som så”. Vi får anta at han her mener verden eller pornokulturen, eller begge deler. Med fare for å fornærme Kielland, som i kronikken bruker en del plass på å forklare hvor medieanalytisk han er, så er det virkelig slett medieanalyse å tro at en organisasjon (eller person, for den saks skyld) ikke har en mer kompleks forståelse av et tema enn det som framkommer i fire setninger fra et avisintervju.

Til Kiellands forsvar så skal det sies at han har en annen tilnærming til medias seksualisering av kvinner enn det undertegnede har. Mens Kielland satt i sitt lønnkammer og tenkte på markedskreftenes makt og kompleksitet, var undertegnede ute og reiv ned Hennes&Mauritz-plakater på nittitallet for å få debatten om seksualisert reklame opp og fram. Noe som faktisk fungerte ganske fint, Kielland er neppe den eneste som husker debatten om H&Ms kampanjer på slutten av nittitallet. Han er heller ikke den eneste som brukte hodet, vi var jo ikke ute og reiv ned plakater bare fordi det var moro (noe det selvsagt var), vi hadde jo da som nå en solid analyse som grunnlag for aktivismen vår. Og markedskreftenes makt? Nja, H&M roa kraftig ned pornopreget på annonsekampanjene sine etter alt bråket, og selv om norsk reklame fortsatt er full av halvnakne damer, er det et langt stykke til den ekstremt pornofiserte reklamen vi finner i mange andre land.

Kielland skriver videre at en presset og profitthungrig medieøkonomi ikke alene kan ”forsvare det retusjerte og seksualiserte totalbildet av kvinnekjønnet norsk medier presenterer”. Der er vi enige, for om så skulle være, så ville vel mediene vært proppa med nakne folk, og ikke bare damer. Ikke at det ville vært noe bedre, men det faktum at det stort sett er halvnakne damer vi presenteres for er ikke tilfeldig. At kvinner fremdeles, 100 år etter at vi fikk stemmerett, blir redusert til blikkfang for å selge aviser eller andre varer, påvirker oppfatningen av kvinners verdi. Selv om det ikke lenger er lov å kjøpe kvinners kropper her i landet, har man fortsatt god tilgang på nakne kvinner blant annet på strippeklubber, Dagbladets nettsider og i porno. Å tro at det ikke påvirker synet på kvinner generelt, er naivt. Å gi uttrykk for, som Kielland, at det ” problematiske med denne praksisen er ikke at det fører til urealistiske krav til hvordan kvinner skal se ut”, er for øvrig en farlig vei å begi seg inn på, det vet de av oss som omgås tenåringsjenter til daglig.

Kielland skriver avslutningsvis at det må fram i lyset dersom nordmenn helst vil lese nyhetssaker akkompagnert av nakne kvinner. Da er det en dårlig strategi å sutre over at de som bringer debatten på banen ikke framstår som komplekse nok. Han må gjerne tro at han er den eneste som bruker hodet, men han kan med fordel ha i bakhodet at det er noen av oss som bruker både hodet, hendene og stemmen på en gang. Det er helt greit å sitte på sidelinja med ”den rene tanke”, men det er ikke slik du får noe fram i lyset.

Stopp pornoinvasjonen

Innlegg i Bergens Tidende 5. april 2013 av Katarina Storalm. Kan leses på bt.no her.

Aldri før har en hel generasjon blitt flasket opp med pornopåvirkning på samme måte som de som unge i dag.

Dette er et gigantisk eksperiment med den oppvoksende generasjon sin seksualitet og identitet, som vi ikke aner utfallet av. Den typiske storforbruker av internettporno i Norge er en gutt på under 15 år. En EU-undersøkelse viste nylig at norske barn er på Europatoppen i porno-nettsurfing. Informasjon om hva porno handler om, og kunnskap om og innsikt i pornoens voldelige, fornedrende og undertrykkende syn på kvinner spesielt, og kropp og seksualitet generelt, er en nødvendig motvekt til denne kulturen.

Den amerikanske organisasjonen Stop Porn Culture er en aktivistisk feministorganisasjon som setter søkelyset på pornoens omfang og påvirkning. Leder for Stop Porn Culture, sosiologiprofessor Gail Dines, skriver i boka «Pornland» at «porno har kidnappet seksualiteten vår.» Med det mener hun at pornografien har fått en stadig økende innvirkning på seksualiteten vår, og det er en utvikling som vi syns det er grunn til å diskutere konsekvensene av. Vi ønsker en kritisk debatt omkring pornoindustri og pornokultur velkommen

Populærkulturen er i ferd med å bli en pornokultur

I følge Norsk Folkehelseinstitutt har til enhver tid 50 000 norske kvinner mellom 15 og 45 år spiseforstyrrelser. Norsk helseinformatikk melder at hver tiende jente på 17 er undervektig, i Oslo er 15 prosent undervektige. Dette behovet for å sulte seg i en alder hvor man helst skal legge på seg, kommer av at man ikke har et godt selvbilde. Det dårlige selvbildet forsterkes av pornokulturens ekstremt smale definisjon på hva som er «idealkvinnen».

Men pornokulturen er ikke bare en helsetrussel, den er dessuten en trussel mot både demokrati og likestilling. At kvinner fremdeles, i likestillings- og stemmerettsjubileumsåret, blir redusert til blikkfang for å selge aviser eller andre varer, har en innvirkning på oppfatningen av kvinners verdi. Det voldsomme fokuset på kvinners utseende hever terskelen for deltakelse i den offentlige debatt. Er man en offentlig kvinne, skal man visstnok tåle at terningen kastes på hvordan man tar seg ut, og at nettdebattene fylles med vurderinger og ofte hets på grunnlag av utseende. Pornokulturen legitimerer en slik oppførsel.Omfanget av pornopåvirkningen i kulturen har viktige implikasjoner. På en dyptgripende måte påvirker ikke bare underholdningsindustrien oss, den er vår kultur, former vår identitet, vår oppfatning av verden, og våre normer for akseptabel oppførsel.

Kvinnegruppa Ottar har tatt initiativ, og fått offentlige midler, til kampanjen «Stopp pornokulturen». Pornokulturen kjennetegnes av at seksuelt eksplisitte, ofte sexistiske bilder invaderer oss i dagliglivet. Ta for eksempel nettavisenes bruk av halvnakne kjendiser for at du skal klikke på saker med tvilsom nyhetsverdi. Eller reklamer hvor kvinner med slørete øyne, halvåpen munn, og minimalt med klær brukes til å selge alt fra undertøy til biler. Eller musikkbransjen, hvor det ser ut til å være like viktig for karrieren til kvinnelige artister hvor mye de er villige til å kle av seg, som hva slags musikk de lager. Populærkulturen er i ferd med å bli en pornokultur. Bilder vi for 20 år siden kun så i mykpornoblader, ser vi i dag over alt. Eksemplene er mange. For mange. Det er derfor vi sier at det er nok nå.